Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbaugh

I  boken møter vi foreldreløse Victoria akkurat i det hun fyller atten år og overlates til seg selv etter å ha bodd i utallige fosterhjem og på flere institusjoner. Etter å ha grodd blomster i gulvteppet på et herberge må hun flytte ut, og lager sin egen hage under et tre i en park. Gjennom stadige tilbakeblikk får vi vite mer om hvorfor Victoria skyver alle fra seg slik hun gjør, hvem som har klart å møte henne der hun kunne møtes og hvordan hun ble så opptatt av blomster og hva de symboliserer.

Boken er svært godt skrevet og det tar ikke mange avsnittene før jeg har sympati med Victoria og lar meg røre og berøre av det som skjer med henne. Selve ideen med å bruke blomsterspråket for å snakke for en som ikke klarer å kommunisere med ord eller kroppsspråk er spennende. Det skjer noe hele tiden og jeg måtte hele tiden lese litt til og litt til. Hvordan går det i jobben Victoria klarer å skaffe seg? Hvem er den mystiske gartneren som gir henne blomster og snakker det samme språket som hun gjør? Kommer hun til å klare og gå inn i relasjoner til andre etterhvert?

Deler av historien er så naivistisk rett frem at jeg lurer på om det er bilder på noe annet. Victoria lager blomsterbuketter som forandrer livet til mottakeren. Det dveles ikke med dette, det bare er sånn. Er dette en historie om Victoria og det som faktisk skjedde med henne, eller er det et bilde på hva som kan skje med ungdom som vokser opp i ulike hjem uten å knytte seg til noe eller noen? Forsøker forfatteren å beskrive at det finnes flere måter å snakke på, og at man ved å sette ord på utfordringer har kommet langt i forsøket på å løse dem?

Dette er ikke en trist barnehjemsbarnbok. Dette er et eventyr, en feel-good bok med en alvorlig historie og sekvenser hvor jeg fikk vondt i magen. Den gir en realistisk beskrivelse av hvordan barn med tilknytningsforstyrrelser har det og oppfører seg. Historien er aktuell selv om barnevernsbarn i USA må forholde seg til andre regler og rammer enn de gjør i Norge. Boken er gitt ut med fire ulike blomsterbilder på omslaget. Jenta på min bok holder et bilde av en blå blomst som ber om å ikke bli glemt. Denne historien blir ikke glemt med det første og skal leses igjen en dag!

Terningkast: 6

Jeg stanset foran butikken. Det var for det meste blandede buketter, med selvmotsigende budskap.

Han tok av seg kameraet sitt og rakte det til meg. "Til leksikonet ditt," sa han, og jeg forsto umiddelbart. Jeg skulle lage mitt eget leksikon, og blomstene hans skulle illustrere oppslagene. "Lag en kopi til meg," sa han, "slik at vi aldri misforstår hverandre." 

Det var kaldt, og allerede mens jeg skiftet og tok på meg jakken, visste jeg at jeg ikke kunne gi Annemarie gerbera. Det eneste jeg hadde vært lojal mot, var blomsterspråket. Hvis jeg begynte å lyve om det, ville det ikke være noe igjen i livet mitt som var vakkert eller sant. 

Mose vokser uten røtter. Ordene hans fikk meg til å miste pusten. Gjennom et helt liv med studier av plantenes biologi hadde denne enkle kjensgjerningen gått meg hus forbi, og nå virket det som om dette var den ene tingen jeg desperat hadde trengt å vite.