Barcelonamysteriet av Bjørn Sortland

Dette er en bok i serien om kunstdetektivene. Dette er krimbøker som har samme hovedpersoner og samme skurk. De foregår i forskjellige byer. Jeg har også lest Bergenmysteriet også har jeg flere bøker liggende som vi har kjøpt på loppemarked. Boka om Barcelona har jeg og pappa lest høyt sammen. Det er bok nummer ni i serien.

Hovedpersonen i boka er en gutt som heter David. Han er alltid ute og reiser med familien sin - mammaen, pappaen, søsteren og av og til onkelen. Det er ikke alltid onkelen er så mye med i historien. Skurken heter Stig Svartvik. I denne boka tror de Stig Svartvik skal stjele noen Picasso-bilder men så ender de opp med å bli bortført i stedet. For å komme seg løs må de gå gjennom noen prøver. Hvis de gjorde feil ville rommet eksplodere eller andre ting.

På første siden i alle bøkene er det kart over byen. Vi skal til Barcelona senere i år. Nå har jeg lest litt om mange av de berømte stedene vi skal til og vet hvor ting ligger. De reiser rundt i byen og ser på den mest kjente bygningen som heter La Sagrada Familia som er tegnet av Gaudi.

Pappa syntes handlingen i boka var veldig forvirrende og at ting ikke hang helt sammen. Det er en krimbok som etter hvert minner mer om en Tintin historie. Det er som om den ikke klarer bestemme seg om den vil være en tegneserie eller en mer realistisk krim. Paprika er litt enig og syntes boka var sånn passe bra med den. Det var mye spenning men det var ikke så lett å få med seg hele handlingen og hvorfor ting skjedde. Bergenmysteriet var litt lettere å følge med i.

Terningkast fra Paprika: 4-5
Terningkast fra Poteten: 3

Hilsen Paprika (9 år)

Hva er egentlig den beste boken om India?

 

 

Jeg har alltid latt meg fascinere av India både på film og i bøker. Etter at jeg i fjor høst leste Indias datter (som jeg elsket) og De hemmelige barna (som var sånn passe) ble jeg fortalt av flere at jeg bare måtte lese Balansekunst av Rohinton Mistry også. Denne skulle visstnok værer utrolig mye bedre og selve definisjonen på litteratur om India.

Etter at flere hadde skrytt boken opp i skyene ble den valgt ut som en av bøkene jeg skulle lese i jula. Jeg gledet meg til boka og ble for så vidt underholdt underveis, men den helt store leseropplevelsen gav den meg ikke. Historien fortelles på en svært god og levende måte. Likevel syntes jeg der manglet noe -  og selv om historien til tider var spennende, syntes jeg at jeg måtte lese veldig lenge før den tok tak i meg. Selv etter at jeg ble engasjert i historien syntes jeg boka hadde for mange sidespor og for mye tilsynelatende utenomsnakk. Selv om den beskriver fattigdom ble jeg ikke vippet av pinnen eller så rystet som jeg forventet etter å ha lest andre anmeldelser. Kanskje jeg hadde for store forventninger? Det har ødelagt bøker for meg tidligere også. Jeg gav den terningkast 4.

 

 

Etter å ha lest ferdig de over 600 sidene om  syersken Dina Dalal, skredderne Darji og Omprakash og studenten Maneck, hadde jeg planer om en pause fra India. Den planen ble ikke fulgt, for da jeg sto i bokbutikken rett etterpå møtte jeg en bekjent som, da hun hørte at jeg hadde lest Balansekunst, insisterte på at det slett ikke var den som var den Beste Boken Om India. Hun dro frem Shantaram av Gregory Davis Roberts fra hylla. De 900 sidene fikk være med hjem og etter 100 sider skjønte jeg hva hun snakket om.

Boken bygger på en sann historie om forfatteren selv som rømte fra fengsel og tilbragte åtte år av flukten i India. Boken er først av alt velformulert. Den er poetisk og morsom og filosofisk og trist. Den er spennende. Jeg liker i utgangspunktet ikke bøker uten avsnitt som gir meg et naturlig sted å ta pause, men det spilte ingen rolle for det var ikke snakk om å avbryte kapitlene midt i uansett. Den første delen av boka var fantastisk. Den tar for seg hovedpersonen, Lin, sin første periode i India. Han får venner, opplever den Indiske landsbygda og ender opp i slummen hvor han får rollen som lege. Beskrivelsene av dagliglivet glir over i at Lin blir mer og mer involvert i mafiaens virksomhet, noe som ikke fenger meg like mye. Etter hvert havner han i fengsel og da klarer jeg igjen ikke legge fra meg boka. Det er noe med detaljene og den levende måten forfatteren beskriver hendelser på. Han får meg til å tro fullt og fast på at dette er selvopplevd, og forteller så livaktig og overbevisende at jeg ser både hendelser og personer for meg. Siste del av boka foregår i Afghanistan. På omslaget kalles boka en røverhistorie og det synes jeg er en passende beskrivelse.

Denne boka er flere i en, ikke bare på grunn av sidetallet men også fordi den foregår på ulike steder og tar for seg ulike temaer. Jeg likte boka veldig godt, og de første to hundre sidene var jeg sikker på at dette ble en sekser. På grunn av noen mindre fengende deler justerte jeg meg imidlertid ned til fem og da det gjensto hundre sider ble boka lagt vekk. Nå har den ligget i "skal lese ferdig når jeg får lyst" haugen i flere måneder, og jeg begynner å innse at jeg nok ikke har lyst til å lese den ferdig. Den siste delen som forgår i fjellene mellom India, Pakistan og Afghanistan blir rett og slett en skikkelig nedtur etter fantastiske beskrivelser fra by- og slumlivet i Bombay. Jeg har satt boka tilbake i bokhylla og bestemt meg for å gi den et delt terningkast. Fem fordi første del er veldig, veldig fengende og velskrevet. En fordi siste del ikke fenget nok til at jeg orket lese den ferdig.

 

Så da ser det ut som Indias datter får min førsteplass om den beste boken om India. Hvem vet - kanskje det dukker opp enda en bok om India som jeg bare Må Lese, og som viser seg å være enda bedre?

En bokhandel i Berlin

Vi var på flere bokbutikker da vi besøkte Berlin i vinterferien, blant annet fant Paprika favorittboken sin på tysk. Den beste bokhandelen fant vi langs Friedrichstrase - en svær butikk med en egen, toetasjes avdeling for engelske bøker. Vi dro blant annet kjensel på denne;

 

Vi liker bokbutikkene som har satt av plass til å sette seg ned med bøkene før man kjøper dem. Denne hadde sitteplasser i vinduskarmene - med utsikt!

Verden i bokform - Atlas for store og små

Det er gøy å reise, men dessverre kan vi ikke gjøre det hele året. Atlas og kart er fine substitutter for virkelige reiser. Judith Schalansky sier det fint i forordet til Atlas over fjerne øyer;

"Antagelig elsket jeg atlaser så høyt fordi linjene, fargene og navnene erstattet de virkelige stedene, som jeg uansett ikke kunne oppsøke."

Jeg fikk ideen til dette innlegget nettopp på grunn av Schalanskys bok om femti små øyer i verden, som hun i følge omslaget "aldri har vært på og aldri kommer til". Hver øy har fått tildelt to sider - en til et tegnet kart og en til et kort sammendrag av historie og nøkkeltall. Jeg så den første gang på engelsk i Berlin forrige uke, og angret egentlig en hel del på at jeg ikke kjøpte den. Stor var lykken da jeg stakk innom en bokhandel og så at den nå selges til 150 kroner på mammutsalget her hjemme.

Vi har flere klassiske atlas i bokhylla. Ett ganske nytt, og et veldig gammelt. I tillegg kjøper vi kart over byer vi skal til - google maps blir liksom ikke det samme som å brette ut hele byen på bordet foran seg. Det finnes mange typer atlas, gamle og nye kart og mange måter å dele inn verden på.

"Siden har jeg vært skeptisk til politiske verdenskart, der landene ligger som fargerike håndklær på et blått hav. De blir fort foreldet og gir ikke stort mer informasjon om hvem som for tiden forvalter hvilke fargeflekker."

(Julia Schalansky)

Paprika og Lille Persille liker også kart. Mer og mer for hver eneste reise vi gjør. I trappen opp til andre etasje henger et verdenskart der vi merker av hvem av oss som har vært i hvilke land. Vi kommer aldri til å klare å besøke alle landene vi har på ønskelisten, men ved hjelp av atlas kan vi i hvertfall drømme oss dit.

Til jul fikk vi boken Kart for oppdagere og eventyrlystne. Den er muligens ment for barn, men den er estetisk vakker og fin å bla i for voksne også. Tegningene er kjempefine og det store formatet og de grove, matte, tykke sidene gir den et litt gammelt preg. For tiden ligger den fremme på kjøkkenbordet og leses i daglig.

På årets mammutsalg fant jeg også en annen liten skatt i kart-kategorien. Bøker med klaffer var veldig stas da ungene var mindre. Det var kanskje grunnen til at jeg nesten gikk forbi denne skatten, fordi klaffene fikk meg til å anta at den var for små barn. Klaffeatlas av Alex Frith og Kate Lake fungerer kanskje for barn som ikke kan lese også, men under klaffene og på sidene er det mye informasjon som er spennende for litt eldre barn også. Ikke minst synes Paprika og Lille Persille det er gøy å finne ut hvordan man sier "hei" på ulike språk i forskjellige land. Konklusjonen er at klaffer fortsatt er stas (for de voksne også, viser det seg).

En annen liten barnebok innenfor reisesjangerensom vi har hatt i bokhylla i flere år er Jorden rundt på 29 bokstaver. Den finnes også på årets mammutsalg. Denne inneholder riktignok ingen kart, men den kombinerer ulike land med bokstaver og tegninger fra ulike destinasjoner. Hva med en "Drømmetur til Dubai", en "Påskeferie i Paris" eller en "Kjærlighetstur til Kina"? Begge ungene har likt denne i perioden hvor de har begynt å lese og ha fokus på lyder og bokstaver. Hvem finner flest ord på V i tegningen fra Venezia?

"Naturligvis tilsvarer globusen jorden mer enn kartene i atlasene, og kan dessuten skape en utferdstrang hos unge mennesker som har den på rommet. Men kuleformen er like genial som betenkelig. Jorden holdningsløse gestalt har ingen kanter, ha hverken over eller under, hverken begynnelse eller slutt og lar alltid en side være skjult."

(Julia Schalansky)


 

En pingles dagbok på tysk

Da vi var i Hellas sist sommer fant Paprika favorittserien sin på gresk. Denne vinterferien håpet han å finne dem på  tysk også, og det klarte han. Han skjønte også at tittelen på tysk er "Gregs dagbok" - noe som vi ikke synes er like kult som den norske.

Verden rundt med bøker

Jeg har lest flere bøker fra India den siste tiden. Tidligere har jeg lest Indias datter og De hemmelige barna. I julen leste jeg Balansekunst og nå i helgen har jeg startet på Shantaram. Etter en lang leseøkt i formiddag, hvor jeg nesten kjente at jeg var i India, begynte jeg å fundere over hvor mange land jeg har vært i ved hjelp av bøker. Det ene tok det andre og vips hadde jeg laget en oversikt. Dette er altså et kart over verden med boktitler plottet inn på det enkelte land hvor handlingen foregår. Jeg har bare tatt med bøker jeg har lest den senere tid (med unntak av Anne fra Bjørkely) og bare bøker jeg synes er verdt å få med seg. Noen bøker foregår i flere land, og det er helt umulig å skrive inn alle bøkene jeg har lest tilhørende i de skandinaviske landene. 

Bildet blir større hvis du dobbeltklikker på det.

 

Spørsmålet er nå hvordan jeg fortsetter å bruke dette kartet. Skal jeg søke opp bøker for å tette hullene - eller skal jeg vente og se hvor bøkene på "skal lese" lista mi viser seg å tilhøre? Jeg heller mot det siste. Jeg liker ikke å lese bøker fordi jeg må eller burde, uansett hva som ligger til grunn. Dersom du vet om gode romaner som foregår i sørlige Sør Amerika, Afrika, Russland eller Australia tar jeg gjerne i mot tips! 

På oppdagelsesferd i en gresk bokhandel

Bøker er bøker uansett hvilket språk de er på, og vi liker å gå på oppdagelsesferd i bokbutikker når vi besøker nye land. Paprika fant den greske versjonen av En pingles dagbok i går - noe som var spesielt morsomt fordi han leser akkurat denne boken på norsk nå. Selv syntes jeg det var gøy å finne Øya og Tråden av Victoria Hislop på gresk, bøker jeg nylig har lest fordi handlingen foregår i Hellas.

Når jeg ser på bildene lurer jeg på hvorfor forfatternavnet står med greske bokstaver på barneboken, og med våre bokstaver på de to for voksne.