Hva er egentlig den beste boken om India?

 

 

Jeg har alltid latt meg fascinere av India både på film og i bøker. Etter at jeg i fjor høst leste Indias datter (som jeg elsket) og De hemmelige barna (som var sånn passe) ble jeg fortalt av flere at jeg bare måtte lese Balansekunst av Rohinton Mistry også. Denne skulle visstnok værer utrolig mye bedre og selve definisjonen på litteratur om India.

Etter at flere hadde skrytt boken opp i skyene ble den valgt ut som en av bøkene jeg skulle lese i jula. Jeg gledet meg til boka og ble for så vidt underholdt underveis, men den helt store leseropplevelsen gav den meg ikke. Historien fortelles på en svært god og levende måte. Likevel syntes jeg der manglet noe -  og selv om historien til tider var spennende, syntes jeg at jeg måtte lese veldig lenge før den tok tak i meg. Selv etter at jeg ble engasjert i historien syntes jeg boka hadde for mange sidespor og for mye tilsynelatende utenomsnakk. Selv om den beskriver fattigdom ble jeg ikke vippet av pinnen eller så rystet som jeg forventet etter å ha lest andre anmeldelser. Kanskje jeg hadde for store forventninger? Det har ødelagt bøker for meg tidligere også. Jeg gav den terningkast 4.

 

 

Etter å ha lest ferdig de over 600 sidene om  syersken Dina Dalal, skredderne Darji og Omprakash og studenten Maneck, hadde jeg planer om en pause fra India. Den planen ble ikke fulgt, for da jeg sto i bokbutikken rett etterpå møtte jeg en bekjent som, da hun hørte at jeg hadde lest Balansekunst, insisterte på at det slett ikke var den som var den Beste Boken Om India. Hun dro frem Shantaram av Gregory Davis Roberts fra hylla. De 900 sidene fikk være med hjem og etter 100 sider skjønte jeg hva hun snakket om.

Boken bygger på en sann historie om forfatteren selv som rømte fra fengsel og tilbragte åtte år av flukten i India. Boken er først av alt velformulert. Den er poetisk og morsom og filosofisk og trist. Den er spennende. Jeg liker i utgangspunktet ikke bøker uten avsnitt som gir meg et naturlig sted å ta pause, men det spilte ingen rolle for det var ikke snakk om å avbryte kapitlene midt i uansett. Den første delen av boka var fantastisk. Den tar for seg hovedpersonen, Lin, sin første periode i India. Han får venner, opplever den Indiske landsbygda og ender opp i slummen hvor han får rollen som lege. Beskrivelsene av dagliglivet glir over i at Lin blir mer og mer involvert i mafiaens virksomhet, noe som ikke fenger meg like mye. Etter hvert havner han i fengsel og da klarer jeg igjen ikke legge fra meg boka. Det er noe med detaljene og den levende måten forfatteren beskriver hendelser på. Han får meg til å tro fullt og fast på at dette er selvopplevd, og forteller så livaktig og overbevisende at jeg ser både hendelser og personer for meg. Siste del av boka foregår i Afghanistan. På omslaget kalles boka en røverhistorie og det synes jeg er en passende beskrivelse.

Denne boka er flere i en, ikke bare på grunn av sidetallet men også fordi den foregår på ulike steder og tar for seg ulike temaer. Jeg likte boka veldig godt, og de første to hundre sidene var jeg sikker på at dette ble en sekser. På grunn av noen mindre fengende deler justerte jeg meg imidlertid ned til fem og da det gjensto hundre sider ble boka lagt vekk. Nå har den ligget i "skal lese ferdig når jeg får lyst" haugen i flere måneder, og jeg begynner å innse at jeg nok ikke har lyst til å lese den ferdig. Den siste delen som forgår i fjellene mellom India, Pakistan og Afghanistan blir rett og slett en skikkelig nedtur etter fantastiske beskrivelser fra by- og slumlivet i Bombay. Jeg har satt boka tilbake i bokhylla og bestemt meg for å gi den et delt terningkast. Fem fordi første del er veldig, veldig fengende og velskrevet. En fordi siste del ikke fenget nok til at jeg orket lese den ferdig.

 

Så da ser det ut som Indias datter får min førsteplass om den beste boken om India. Hvem vet - kanskje det dukker opp enda en bok om India som jeg bare Må Lese, og som viser seg å være enda bedre?