Siden sist

Disse bøkene har jeg forsvunnet inn i siden sist. Med unntak av Bienes historie var det dessverre ingen store leseopplevelser. På et punkt ble jeg så lei at jeg rett og slett dro en gammel favoritt ut fra hylla, bare for å være sikret en bra kveld. Kategorien "Reprise" er herved innviet. Jeg har jo gitt flere bøker terningkast seks det siste året - og kriteriet for høyeste score er jo nettopp at jeg vil lese dem om igjen. 

De urolige av Linn Ullmann (4) - selvbiografi, oppvekstroman, direkte og ærlig og sår og underfundig. Om det å bli gammel og arbeidet med å dø. Fantastisk språk og beskrivelser som jeg fryder meg over. Skifter mellom nåtid og fortid, tekst og dialoger. Litt langtekkelig og mindre fengende i siste del.

Lytteren av Ellen Ullman  (1) - Kommer fort i gang med handlingen. Jeg liker historien og plottet - en som sniklytter på en psykolog og pasienten hennes. Jeg bruker tid på å bli vant til tankene/skildringene/refleksjonene til hovedpersonen som jeg synes kan bli litt høytsvevende. Ble etterhvert bare liggende og fristet ikke mer. 

Bienes historie av Maja Lunde (5) - like mye en historie om foreldre til ulike tider som vil det beste for sine barn men som opplever at det de har drømt om ikke lar seg gjennomføre likevel og at historien blir annerledes enn de hadde sett for seg. Den handler om higen etter kunnskap og diskusjonen om hvilken kunnskap som er verdifull på tvers av århundrer. Den gule tråden er bier men den ligger egentlig bare spunnet inn i bakteppet. Leser seg selv. Paralellhistorier og hendelser som fungerer fint og knytter historiene sammen. Ikke alltid bestselgere treffer meg men denne ble slukt.

Unnskyld av Siri Høyer  (4)- lett gjenkjennelig om å være forelsket. Lettlest men med kontroll, letthet og lek i språket. Reagerte på bruken av ordet barnehagetante men tillegger forfatteren tillitt nok til at det forhåpentligvis er et språklig virkemiddel. Litt treig midt  i, men så tok det seg opp mot slutten der jeg bare måtte lese mer og mer.

Gode naboer av Ryan David Jahn (4) - Godt og beskrivende språk, lettlest og intensiv. Jeg liker formen- det som skjer i et nabolag innenfor et svært kort tidsrom en tilsynelatende vanlig kveld med en knivstikking av hovedpersonen som midtpunkt. Kjapp å lese men likevel ikke minneverdig eller spesiell å se tilbake på. Vaklet mellom poengsummen 3 og 5.

Sommersammendrag

Dette er bøkene jeg har lest de siste ukene. Det har gått litt trått med flere av dem, med unntak av Linnea Myhre sin bok som ble slukt på en kveld. Stillitsen lå an til bedre poengsum, men siste del av boka kjedet jeg meg litt rett og slett. Den tomme stolen har fantastisk språk, og det var fint, for historien tok meg aldri helt. Miraklene i Santa Fico er det andre gang jeg prøver meg på, men det ble definitivt siste. Jeg hadde store forventninger til John Greene sin bok "Hvem er du, Alaska?" men jeg ble skuffet, og la den fra meg etter nedtellingen var over, midtveis i boka.

Hva er egentlig den beste boken om India?

 

 

Jeg har alltid latt meg fascinere av India både på film og i bøker. Etter at jeg i fjor høst leste Indias datter (som jeg elsket) og De hemmelige barna (som var sånn passe) ble jeg fortalt av flere at jeg bare måtte lese Balansekunst av Rohinton Mistry også. Denne skulle visstnok værer utrolig mye bedre og selve definisjonen på litteratur om India.

Etter at flere hadde skrytt boken opp i skyene ble den valgt ut som en av bøkene jeg skulle lese i jula. Jeg gledet meg til boka og ble for så vidt underholdt underveis, men den helt store leseropplevelsen gav den meg ikke. Historien fortelles på en svært god og levende måte. Likevel syntes jeg der manglet noe -  og selv om historien til tider var spennende, syntes jeg at jeg måtte lese veldig lenge før den tok tak i meg. Selv etter at jeg ble engasjert i historien syntes jeg boka hadde for mange sidespor og for mye tilsynelatende utenomsnakk. Selv om den beskriver fattigdom ble jeg ikke vippet av pinnen eller så rystet som jeg forventet etter å ha lest andre anmeldelser. Kanskje jeg hadde for store forventninger? Det har ødelagt bøker for meg tidligere også. Jeg gav den terningkast 4.

 

 

Etter å ha lest ferdig de over 600 sidene om  syersken Dina Dalal, skredderne Darji og Omprakash og studenten Maneck, hadde jeg planer om en pause fra India. Den planen ble ikke fulgt, for da jeg sto i bokbutikken rett etterpå møtte jeg en bekjent som, da hun hørte at jeg hadde lest Balansekunst, insisterte på at det slett ikke var den som var den Beste Boken Om India. Hun dro frem Shantaram av Gregory Davis Roberts fra hylla. De 900 sidene fikk være med hjem og etter 100 sider skjønte jeg hva hun snakket om.

Boken bygger på en sann historie om forfatteren selv som rømte fra fengsel og tilbragte åtte år av flukten i India. Boken er først av alt velformulert. Den er poetisk og morsom og filosofisk og trist. Den er spennende. Jeg liker i utgangspunktet ikke bøker uten avsnitt som gir meg et naturlig sted å ta pause, men det spilte ingen rolle for det var ikke snakk om å avbryte kapitlene midt i uansett. Den første delen av boka var fantastisk. Den tar for seg hovedpersonen, Lin, sin første periode i India. Han får venner, opplever den Indiske landsbygda og ender opp i slummen hvor han får rollen som lege. Beskrivelsene av dagliglivet glir over i at Lin blir mer og mer involvert i mafiaens virksomhet, noe som ikke fenger meg like mye. Etter hvert havner han i fengsel og da klarer jeg igjen ikke legge fra meg boka. Det er noe med detaljene og den levende måten forfatteren beskriver hendelser på. Han får meg til å tro fullt og fast på at dette er selvopplevd, og forteller så livaktig og overbevisende at jeg ser både hendelser og personer for meg. Siste del av boka foregår i Afghanistan. På omslaget kalles boka en røverhistorie og det synes jeg er en passende beskrivelse.

Denne boka er flere i en, ikke bare på grunn av sidetallet men også fordi den foregår på ulike steder og tar for seg ulike temaer. Jeg likte boka veldig godt, og de første to hundre sidene var jeg sikker på at dette ble en sekser. På grunn av noen mindre fengende deler justerte jeg meg imidlertid ned til fem og da det gjensto hundre sider ble boka lagt vekk. Nå har den ligget i "skal lese ferdig når jeg får lyst" haugen i flere måneder, og jeg begynner å innse at jeg nok ikke har lyst til å lese den ferdig. Den siste delen som forgår i fjellene mellom India, Pakistan og Afghanistan blir rett og slett en skikkelig nedtur etter fantastiske beskrivelser fra by- og slumlivet i Bombay. Jeg har satt boka tilbake i bokhylla og bestemt meg for å gi den et delt terningkast. Fem fordi første del er veldig, veldig fengende og velskrevet. En fordi siste del ikke fenget nok til at jeg orket lese den ferdig.

 

Så da ser det ut som Indias datter får min førsteplass om den beste boken om India. Hvem vet - kanskje det dukker opp enda en bok om India som jeg bare Må Lese, og som viser seg å være enda bedre?

Mot nordavinden av Daniel Glattauer

Boken er bygget opp av e-post korrespondanse mellom to stykker som møtes når den ene tilfeldigvis feilsender en mail. De blir gradvis bedre kjent, blir mer nysgjerrige på hverandre og får behov for å møtes. Ideen er veldig morsom og original og var grunnen til at boka ble med hjem fra biblioteket. Jeg falt imidlertid ikke for gjennomføringen og boka umiddelbart, og la den derfor vekk. Å ta den frem igjen litt senere hjalp ikke. Jeg trodde rett og slett ikke på historien og ble ikke grepet eller nysgjerrig på fortsettelsen. Boken er oversatt fra tysk og det er mulig at noe av sjarmen har forsvunnet i oversettelsen. Alle bøker jeg ikke fullfører får det laveste terningkastet, denne er ikke noe unntak.

Terningkast: 1