Siden sist

Jeg rekker visst ikke lage egne blogginnlegg for hver bok jeg leser, og har derfor bestemt meg for å prøve å ha kortere samleinnlegg litt oftere i stedet. Jeg har oppdaget lydbøker, noe som gjør at jeg nå også kan "lese" mens jeg trener eller gjør andre ting. For en åpenbaring! Disse har jeg lest de siste månedene. Terningkast er som vanlig i parantes - og jeg ser at jeg har truffet riktig med valg av bøker denne perioden;

 

 

Shantaram (1/5)

Det kommer et eget innlegg om denne ganske snart. Grunnen til den litt sprikende terningkastingen er at jeg ikke klarer å lese den ferdig, men mener store deler av boken kvalifiserer til terningkast 6.

 

Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay (5)

 

Gutten i den stripete pysjamasen av John Boyne (6)

 

Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? Av Johan Harstad (5)

 For en perle av en filosofisk, pussig og humoristisk - likevel dypt alvorlig bok. Språket er fantastisk og er i seg selv grunn nok til å lese boken. Handlingen rev meg også med fra første side, og jeg kjenner at jeg definitivt må reise til Færøyene en gang. Helst snart.

 

"Å herme etter normalitet er det vanskeligste. Den bærer i seg en bekymringsløshet som ikke lar seg imitere. Overdrivelsene synes og blir til tåpeligheter."

 

Rettsstridig forføyning av Lena Andersson (4)

Periodevis strålende bok med veldig treffende beskrivelser for alle som er eller har vært forelsket i feil person. Jeg synes det fungerer best når forfatteren er i handlingen og lar hovedpersonen(e) vise oss hva hun vil frem til. Show not tell. Flere steder faller hun imidlertid for fristelsen til å komme med mer generelle betraktninger, fortelle i stedet for å la leseren gjøre konklusjonene selv. Dette synes jeg blir for løsrevet og svevende. Det er på grunn av disse avsnittene boka ikke får en femmer.

 

Faen ta skjebnen av John Green (5)

Jeg er helt sikker på at jeg ville gitt denne boken terningkast seks hvis jeg hadde kommet over den på egen hånd og som en ukjent bok. Desverre har jeg brukt det siste halvåret på å unngå den fordi den ble prakket på meg overalt, og når jeg likevel bestemte meg for å gi etter for presset var forventningene enorme. Boken er bra på veldig mange måter og nivåer. Jeg gråt ikke men jeg ble rørt, tankefull og jeg lo en gang og smilte opptil flere. Jeg har allerede bestemt meg for å lese mer av denne forfatteren. Og sørge for at ungene leser bøkene hans når de blir store nok.

 

Lille mann - hva nå? av Hans Fallada (5)

En pussig, stemingsfull og oppslukende bok som jeg leste før min første tur til Berlin. Beskriver dagliglivet til et ungt par, med økonomiproblemer, naivitet, realisme, humor og fortvilelse. Hvor god boken var skjønte jeg ikke før jeg kom til Berlin - da kunne jeg nemlig se for meg paret gå i gatene og kjente meg igjen - aller mest i stemningen som fortsatt sitter igjen i brostein og gamle hus.

 

Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug (5)

 En bok som har alt - kjærlighet, dramatikk, krim, spenning, fantastiske naturskildringer, reisebeskrivelser, fag og politikk. En historie som egnet seg godt på lydbok, tettpakket med action og lett å følge. Den fortelles som en dokumentar men jeg synes de leses best som et eventyr og en metafor. Boka meg noen aha-opplevelser i forhold til miljøpolitikk. Tydelig en forfatter med mye kunnskap og som har gjort god research.

 

I en annen verden av Grace McCleene (5)

Jeg likte denne boka veldig godt. Skildringene av jenta hadde en nerve og en troverdighet. I begynnelsen syntes jeg det ble for mye misjonering og direkte religiøst budskap, men det var kun for å sette stemningen og følger ikke med inn i historien. Selve handlingen er avgrenset og boken er lettlest. Temaet er imidlertid tungt og gir rom for refleksjon.

 

Mine fem år som far av Bjarte Breiteig (5)

 

Buddha på loftet av Julie Otsuka (5)

Hundre historier i en, uten å miste tråden eller bli forvirrende eller upersonlig. Denne boken ligner ingenting jeg har lest før og på få sider gir den meg inntrykk av hvordan livet var for japanske kvinner som kom til USA på jakt etter lykken på 1920-tallet. Den er skrevet i vi-form, og vi følger ikke en av dem men alle. Språket er godt. Historien(e) er konsentrert og det blir aldri langtekkelig eller uinteressant. Jeg kunne lest den i ett strekk men måtte fordøye den litt underveis. En virkelig god bok på mer enn en måte.

 

I skyggen av banyantreet av Vaddey Ratner (4)

Vi følger Raami på sju år og hennes kongelige familie når Røde Khmer tvinger alle ut på landsbygda i et forsøk på å gjennomføre revolusjon i Kambodsja. Språket og skildringene er gode, og jeg liker historier hvor vi ser historiske hendelser gjennom øynene til barn. Den er lett å følge uten at den blir platt, og jeg ser levende for meg de ulike miljøene de flykter fra, gjennom og til. Boken er basert på en sann historie, og jeg blir nysgjerrig på å vite mer om forfatterens videre liv enn det som står på omslaget. Jeg synes ikke historien når helt opp til en femmer - men fireren den får er sterk.

 



Gutten i den stripete pyjamasen av John Boyne

Denne har jeg lest som forberedelse til vinterferiens familietur til Berlin. Boka handler om Bruno, en tysk kommandantsønn som flytter til Polen fordi faren hans får jobb der. I Polen møter Bruno Shmuel, og et veldig spesielt vennskap utvikler seg.

Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg. Det er en lettlest bok, muligens beregnet på ungdom. Den er skrevet i barneperspektiv, noe som gjenspeiler seg i språket. Den bruker også en god del gjentakelser for å fremheve det naive. Bruno forstår ikke alt, men gjennom det han beskriver forstår leseren mer og mer. Jeg klarte bokstavelig talt ikke å legge boken fra meg, og leste den ut samme kveld jeg hentet den fra reservert-hylla på biblioteket.

Jeg var ikke forberedt på hverken historien eller slutten. Det var ikke bare fordi boken var bra jeg med gru så at jeg tok fatt på de siste sidene. Jeg skal lese den igjen og jeg gleder meg. Og gruer meg.

Terningkast: 6

Kjære Gabriel av Halvdan W. Freihow

En relativt tynn bok som jeg fikk anbefalt av en bekjent jeg tilfeldigvis traff i bokbutikken. En tynn bok jeg tenkte det kom til å gå raskt å lese men som viste seg å absolutt ikke være tynn på innsiden. Det tar lang tid å lese en bok når man stadig vekk må ta pauser for å la det man har lest synke inn. Denne boken er en sånn bok.

Ikke bare beskriver Freihow sin kjærlighet til sønnen på en varm og ikke-klissete måte. Han beskriver også tilstanden atypisk autisme på en svært treffende og poetisk måte. Jeg kjenner igjen flere av de barna jeg har jobbet med og truffet på. Jeg forstår mer av deres verdensbilde og blir minnet om ting som kanskje ikke er utfordrende for dem ved første øyekast. Også hvordan det oppleves å være forelder til et barn som krever mer enn andre barn blir beskrevet direkte, sårt og ærlig. Denne har jeg lagt til favoritter og gitt noe så sjeldent som det høyeste terningkastet. Det gis bare til bøker jeg vet jeg skal lese igjen, og denne skal leses på nytt innen ett år.

Terningkast: 6

"Nei, Gabriel. Problemene dine er ikke farlige, i hvert fall ikke på samme måte som for eksempel kreft og hjerteinfarkt, sykdommer man kan dø av. De er heller ikke farlige i den forstand at de kan gi deg fysisk smerte, som et sår. Og de er i hvert fall ikke farlige for andre - du kan ikke "smitte" andre mennesker. Det eneste som kan være farlig med problemene dine er at det ikke blir tatt hensyn til dem."

"Jeg må også si dette som det er, min venn, ellers ville jeg lyve og det skal vi ikke gjøre for hverandre, det har vi lovet. Jeg må fortelle deg at vi synes det er vanskelig, mamma og jeg. Tidvis synes vi det er så vanskelig at vi nesten ikke klarer mer, for vi er utslitt og har mest lyst å gi opp. Du fyller hver time av vårt våkne liv - og ofte nettene også - med krav og forventninger som selv for deg er kompliserte og uransakelige, og som vi ikke alltid ar krefter til å forstå, lagt mindre innfri. Du forlanger og du insisterer, men vi har ikke alltid mer å gi (....) "

"Din tid er raskere enn vår, Gabriel. Den gjør seg fortere ferdig med ting, trenger oftere påfyll av innhold enn vår."

"Dette er ikke et landskap for turister. Det er et landskap man bosetter seg i eller drar videre fra, for man må arbeide seg inn i det med ærbødighet og tålmodighet, knaus for knaus, bølge for bølge, vind or vind."

"Du er som en forfatter som har tettskrevet en hel side på maskin og som oppdager at han midt på arket har begått en tastefeil og derfor rivet arket ut av skrivemaskinen, kaster det og begynner å skrive alt på nytt, fordi han ikke kan tåle å se en liten, betydningsløs feil skjemme skriftbildet. Hadde du vært en vind som blåste over ørkenen, ville du ha snudd og blåst på nytt hvis et eneste lite sandkorn du hadde feid over på din vei hadde trillet for langt, eller ikke langt nok."

"En klok dansk vitenskapsmann sa en gang til en student noe han like gjerne kunne ha sagt til deg: Du tenker ikke, du er bare logisk."

Nydelige historier fra Jan-Philipp Sendker

Jeg har fått anbefalt disse bøkene fra flere den siste tiden og skal innrømme at jeg var skeptisk. Både på grunn av tittel og på grunn av det jeg leste på baksiden. Heldigvis lot jeg meg overtale til å gi boken "Kunsten å høre hjerteslag" en sjanse. Jeg kan avsløre så mye som at tittelen definitivt ga en annen mening etterhvert som jeg leste, og at historien på ingen måte er så overfladisk og potensielt-svevende som jeg fryktet.

Dette er sånne bøker som jeg leser sakte bare fordi jeg ikke vil bli ferdig med dem. Begge bøkene handler om Julia som i den første boken drar til Burma for å lete etter sin far, og i den andre boken drar tilbake for å samle trådene etter den første reisen.I tillegg til å bli kjent med Julia og hennes familie, fletter forfatteren inn nydelige historier om Burma, kulturen, tenkemåten og levesettet. Sendker klarer å beskrive to vidt forskjellige miljø med innlevelse og på en veldig troverdig måte. Hele stemningen og språket i boka forandrer seg når vi forflytter oss mellom New York og Burma.

Språket er godt, oversettelsen er treffsikker og bøkene er historier jeg på det varmeste kan anbefale, og kommer til å lese igjen.

Kunsten å høre hjerteslag får terningkast 6
Kunsten å være den man er får terningkast 5 (men her tar jeg selvkritikk på at jeg ikke klarte å vente og måtte lese oppfølgeren rett etterpå i stedet for å vente å la den første boken synke inn)

Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbaugh

I  boken møter vi foreldreløse Victoria akkurat i det hun fyller atten år og overlates til seg selv etter å ha bodd i utallige fosterhjem og på flere institusjoner. Etter å ha grodd blomster i gulvteppet på et herberge må hun flytte ut, og lager sin egen hage under et tre i en park. Gjennom stadige tilbakeblikk får vi vite mer om hvorfor Victoria skyver alle fra seg slik hun gjør, hvem som har klart å møte henne der hun kunne møtes og hvordan hun ble så opptatt av blomster og hva de symboliserer.

Boken er svært godt skrevet og det tar ikke mange avsnittene før jeg har sympati med Victoria og lar meg røre og berøre av det som skjer med henne. Selve ideen med å bruke blomsterspråket for å snakke for en som ikke klarer å kommunisere med ord eller kroppsspråk er spennende. Det skjer noe hele tiden og jeg måtte hele tiden lese litt til og litt til. Hvordan går det i jobben Victoria klarer å skaffe seg? Hvem er den mystiske gartneren som gir henne blomster og snakker det samme språket som hun gjør? Kommer hun til å klare og gå inn i relasjoner til andre etterhvert?

Deler av historien er så naivistisk rett frem at jeg lurer på om det er bilder på noe annet. Victoria lager blomsterbuketter som forandrer livet til mottakeren. Det dveles ikke med dette, det bare er sånn. Er dette en historie om Victoria og det som faktisk skjedde med henne, eller er det et bilde på hva som kan skje med ungdom som vokser opp i ulike hjem uten å knytte seg til noe eller noen? Forsøker forfatteren å beskrive at det finnes flere måter å snakke på, og at man ved å sette ord på utfordringer har kommet langt i forsøket på å løse dem?

Dette er ikke en trist barnehjemsbarnbok. Dette er et eventyr, en feel-good bok med en alvorlig historie og sekvenser hvor jeg fikk vondt i magen. Den gir en realistisk beskrivelse av hvordan barn med tilknytningsforstyrrelser har det og oppfører seg. Historien er aktuell selv om barnevernsbarn i USA må forholde seg til andre regler og rammer enn de gjør i Norge. Boken er gitt ut med fire ulike blomsterbilder på omslaget. Jenta på min bok holder et bilde av en blå blomst som ber om å ikke bli glemt. Denne historien blir ikke glemt med det første og skal leses igjen en dag!

Terningkast: 6

Jeg stanset foran butikken. Det var for det meste blandede buketter, med selvmotsigende budskap.

Han tok av seg kameraet sitt og rakte det til meg. "Til leksikonet ditt," sa han, og jeg forsto umiddelbart. Jeg skulle lage mitt eget leksikon, og blomstene hans skulle illustrere oppslagene. "Lag en kopi til meg," sa han, "slik at vi aldri misforstår hverandre." 

Det var kaldt, og allerede mens jeg skiftet og tok på meg jakken, visste jeg at jeg ikke kunne gi Annemarie gerbera. Det eneste jeg hadde vært lojal mot, var blomsterspråket. Hvis jeg begynte å lyve om det, ville det ikke være noe igjen i livet mitt som var vakkert eller sant. 

Mose vokser uten røtter. Ordene hans fikk meg til å miste pusten. Gjennom et helt liv med studier av plantenes biologi hadde denne enkle kjensgjerningen gått meg hus forbi, og nå virket det som om dette var den ene tingen jeg desperat hadde trengt å vite. 

Sommerboken av Tove Jansson

Forfatteren av bøkene om Mummitrollet har også skrevet bøker for voksne.  Dette er en søt, lettlest og dypsindig liten ny favoritt som nok kommer til å bli lest igjen - og derav karakteren. Hvert kapittel er som en egen historie og de handler alle om Sophia og farmor - og faren til Sophia som arbeider i utkanten av fortellingene. Sophia og farmor bor på en øy og gjennom historiene blir vi mer kjent med både et barns og en eldre dames livsvisdom og måte å tenke på. Godt språk - nydelig oversatt, og mange fine formuleringer som måtte leses flere ganger.

Terningkast: 6

"Farmoren gikk opp på knausen og tenkte på fenomenet fugler. Det slo henne at ingen andre dyr hadde fuglenes dramatiske evne til å understreke og fullstendiggjøre et forløp, årets og værets vekslinger og de skiftninger som stryker igjennom en selv."

"Familien hadde en venn som aldri kom dem for nær, og det var Eriksson. Han kjørte forbi med båten eller han hadde kanskje tenkt å komme, bare at det ikke ble noe av det, og det var somrer der Eriksson ikke kom i nærheten av øya, verken med båten eller i tankene."

"Det er merkelig, tenkte farmoren, jeg kan ikke beskrive det lenger, jeg finner ikke ordene eller kanskje det bare er det at jeg ikke anstrenger meg nok. Det er så lenge siden. Ingen har noe med det. Hvis jeg ikke har lyst å fortelle, blir det noe som aldri har hendt, det lukker seg, også blir det borte alt sammen."

"Men de arme menneskene som bor på de grønne øyene innenskjærs, de får ta til takke med en borgerlig hage der de setter barna til å luke ugress, og bærer vann til de blir krokrygget. En liten øy, derimot, klarer seg selv. Den drikker snøvann og vårregn og til slutt dugg, og blir det tørke venter øya til neste sommer og setter blomster da i stedet for." 

"Ikke med en gang, men etter hånden og i forbifarten, begynner tingene å bytte plass for å følge med i årets gang."

Eksemplaret jeg lånte på biblioteket er fra utgivelsesåret 1972,
noe som gjorde opplevelsen ekstra sjarmerende.